Siden 1997 har Foretaket for innbilt sannhetssøkende virksomhet bedrevet innbilt sannhetssøkende virksomheter (se tidligere søknadsbrev i Norsk kulturråds arkiv). På vegne av Foretaket vil vi utføre en innbilt sannhetsundersøkelse av sammenhengene mellom synkronsvømming, sølvtøy og sosialt fellesskap. Dette vil vi iverksette gjennom aksjonen Sølv og sorl over Sognsvann
– en avledningsmanøver


Beskrivelse
Vi ser for oss tolv synkronsvømmere iført sølvskimrende sveitsiske hoppdrakter med innsprøytet flyteskum krypende ut av en bestikkoppbevaringsposelignende plastkonstruksjon, en stille, lun og bekmørk augustaften på stranden ved Sognsvann. Svømmerne bærer tretinnede, fosforiserende hatter i lett materiale på hodet. Skogen hviler i øredøvende taushet, kun avbrutt av en og annen forsinket, forbipesende jogger og dennes svettesurklende sneakers. Kontemporær musikk, basert på tradisjonelle selskapslyder av sammenstøt mellom sølv, krystall og porselen, samt et sorl av selskapsreddende fraser av typen ”...men tyskerne er da i det minste i mot krigen...”, fades inn helt til det overdøver lyden av et nylig lettet radiostyrt helikopter og plasking fra synkronsvømmerne som nå har begynt å vasse ut i vannet. Tre lave, smale lyskastere slås på og lysfølger svømmerne til de når en skjebladformet sølvbrygge. Helikopteret med sitt videokamera inntar en strategisk posisjon over sølvbrygga. I en furu i nærheten sitter en fotograf klar med kamera (mer om dette senere). Nær sølvbrygga finnes to ytterligere videokamera. Det ene føres via en kajak og det andre vil bli håndtert av en froskemann. Synkronsvømmerne inntar utgangsposisjon på skjebladet og på signal fra koordinatoren er det hele i gang (mer om dette senere). På stranden befinner det seg et velorganisert selskap på om lag 66 personer, oppvartet av to servitører (mer om menyen og samtalene serere). Blikkene vender seg vekselvis mellom en storskjerm, de tretinnsbehattede synkronsvømmerne, mot helikopteret og mot hverandre. En videomixer mottar signaler fra de tre videokameraene og overfører bildet til storskjermen.

Synkronsvømmerne har nå allerede lagt på svøm nordover i det sorte vannet. De har tent sine batteristyrte hodelyktsapparater montert på framsiden av issespissen slik at kameraene kan oppfange svømmernes anstrengelser i det stummende mørket. Samtalen på stranden har stilnet, publikum venter i åndeløs spenning. Fra forsamlingen lyder et gisp og deretter et påfølgende anerkjennende ”Ah!” idet gjestene innser at svømmerne har dannet en formasjon av et av våre mest kjente, kjære og tradisjonsrike sølvtøymønstre, Ringebu; som med sitt gjennombrutte skaft og rene linjer glir rett inn i våre moderne designorienterte hjerner. (Mønstrenes fordeler og ulemper må utprøves nærmere og vil danne utgangspunktet for en søknad om deltakelse i sommer-OL (mer om tid og sted senere)). Applausen braker løs. Svømmerne lar seg imidlertid ikke affisere av dette og blender publikum med nok en presisjonsprestasjon i synkronsvømmekunst. Et nytt sølvtøymønster kan gjenkjennes. Denne gangen er det Telesølv, et av Norges mest populære sølvbestikk fra førkrigstida, publikum blir vitne til tilsynekomsten av. I eventyrernes verden er, som kjent, alle gode ting tre, og innen publikum har rukket å se seg mette på svømmernes akantusakrobatikk, ristes det siste esset ut av ermet; og publikum får beundre nok en elegant transformasjon. Svømmerne utgjør nå det fortreffelige sølvbestikkmønsteret brukskunstner Johan Gulbrandsrøed lanserte i 1965, Juvel, påvirket av sølvsmedkunst fra 1700-tallet. Bestikkmønsteret er særpreget ved sin usedvanlig skjønne bakside. I henhold til dette velter svømmerne seg nå over på buken. Publikum får dermed øye på en vittig liten detalj – 830 (vi sier ikke mer...)

Blant de sjampanjenytende og kanapé-gumlende strandgjestene bryter det nå og da ut høylydte diskusjoner om bl.a. grunnene til at nordmenn er et av de land som eier mest sølv per innbygger, om det kulturbærende elementet ved sølvtøy og om dette kan være noen av årsakene til at sølvet har en slik urokkelig plass i nordmenns bevissthet. Diskusjonene stilner idet den siste lyskaster er sluknet. Da ankommer nemlig fotografen fra furua og bryter inn i kretsen av de samtalende. Ut av sitt polaroidkamera trekker han fram tre langtidsfotografier som viser lystegningene av tre av våre mest kjente, kjære og, fremfor alt, tradisjonsrike sølvtøymønstre. Fotografiene går på rundgang i den beundrende forsamlingen.

Sølv er et edelt metall. Det ruster ikke og det brytes ned svært langsomt. Fremfor alt er det vakkert. Mennesket er alltid blitt tiltrukket av det blanke, det skinnende; og sølvet reflekterer lyset bedre enn noe annet metall. Det er ikke for ingenting at ordene det ”skjønne” og det ”skinnende” har samme opphav.

Foretaket for innbilt sannhetssøkende virksomhet
Oslo, 2003